Dia de los niños

Så nærmer det seg slutten på dette eveentyret her i Santa Cruz, Bolivia.

Det har vært 6 fantastiske måneder.

Å dra fra barna mine kommer til å bli noe av det tøffeste jeg har gjort i hele mitt liv. Jeg føler meg så utrolig heldig som har fått lov å ta del i livene deres. Den kjærligheten de har vist meg og delt med meg å den beste gaven jeg noen gang kunne bedt om.
Jeg har forandret meg, og jeg har lært at uten kjærlighet så er det veldig lite i verden som egentlig betyr noe.

Det viktigste jeg har lært i mens jeg har jobbet for Alalay dette året er å se mennesker. Det høres så lite ut for selvfølgelig ser vi mennesker heletiden, hverdag er vi omringet av andre mennesker, men nå har de menneskene fått ansikter! De har fått en verdi, de er noen.
I Norge er det så lett å dytte det fra seg denne kjenneskapen om at så utrolig mange mennesker i verden er uten verdi. At den nye jakka som du fikk kjøpt superbillig er laget av et annet menneske med akkurat den samme verdien som du har, men som har mistet denne verdien i en verden som bare tjener de rik og sterke. Og da kan man jo stille spørsmålet: Hvordan ble verden så skjev? Hvorfor har jeg penger og muligheter til å gjøre hva jeg ønsker med mitt liv, mens andre er tvunget inn i et liv med slitt, nedverdigelse og fattigdom.
Hvem ga meg retten til å tråkke på andre?
Og hvem sa det er greit å ikke dele?
Man lærer helt i fra barnehagen at man må dele med andre, men når stopper det egentlig å gjelde?
Når ble det akseptabelt å tvinge andre mennesker ned i gjørma å så hoppe på dem bare for moroskyld?
Jeg håper og tror at jeg har forandret meg, om ikke fullstendig så forhåpentlig nok til å utgjøre en forskjell i mitt eget liv. At de valgene jeg tar i fremtiden er mer beviste og gjennomtenkte. Dama på gata som sitter og tigger har fått et ansikt, hun er moren til et at de barna som jeg har lært å elske med hele mitt hjerte. Hvorfor skal ikke hun også ha rett til et liv i verdighet? Hvorfor skal drømmen om eget hus og jobb være fullstendig uoppnåelige?
Hvorfor? Det ene ordet summer som et mantra oppe i hodet hver gang jeg ser noe som minner meg på hvor urettferdig verden virkelig er.